HELE TIDEN 29-13 Del 8 *Sigve Lauvaas

Korn i ord-Ill.

DEL 8

HELE TIDEN

Hele tiden er jeg i bevegelse.

Jeg vandrer fra meg selv

Som en pilegrim

Mot et endelig mål.

Stadig blir jeg minnet på

Det uendelige

I alt vi har rundt oss.

Hele tiden tar jeg noe med

Av tiden som går.

Rundt meg surrer myriader av planeter.

Og jeg holder tritt med meg selv

Gjennom dager og netter.

Det er navnet som bærer meg

Gjennom alt.

Selv er jeg svak, og kan kollapse

Som en morken vegg

Eller en bro over Themsen.

Men ordet gjør meg sterk,

Så jeg kan leve.

LANGT BORTE

Solen er kald og langt borte.

Men den velsigner oss hver dag

Og holder oss våkne.

Vi er i dette rommet

Og bærer på et fjell av tanker.

Det tynger den som er alene,

Men den som har engler å bære,

Kan gå lett mot målet.

Blodet holder oss sammen.

Menn og kvinne, barn,

Slekt etter slekt.

Vi er på vandring mot paradis

Bak en blå sky.

JEG HILSER

Jeg hilser de uskyldige,

Alle vingeløse barn

Som ennå følger tidens lov.

Jeg hilser fremtidens gitter

Med nye øyner.

Jeg hilser underet, at vi er født

For å tjene hverandre

Mot en ny oppstandelse.

SANG

Lovsangen i fuglekvitter

Fyller dagene nå.

Mine venner er alltid hos meg,

Og følger meg i det usynlige speilet.

Jeg synger med, og beveger meg

I det jordiske systemet.

Natt og dag er jeg ved kilden,

Det klare, livgivende vann.

Solen og jorden holder sammen

Og synger i samme kor.

Tiden skal smelte som snø og is,

Og jorden skal bli ung og ny.

Da synger solen det siste vers,

Og renner i hav som en sel.

Lovsang fra fugler fryder meg nå,

På vei mot den usynlige, hellige bror.

BLOMSTER

Alle blomster på jorden våkner

Og forteller om lyset.

De våkner i stjerner og beveger seg

Rundt den kjente akse.

Gamle og unge skjelver for denne prakt

Som dekker hele jorden.

Som syndfrie barn åpner de sitt øye

Og skjelver i lyset.

Elevestrømmen går, og vinden jager

Over de store dyp.

Landsmenn og fremmede finner hvile i blomster

Som kommer til oss med et smil.

Kvinner går ut i sommernatten og ser

Dette blomstereventyret som omgir oss,

Mens månen drar forbi

Som en barnevogn med prins og prinsesse.

Hele verden åpner seg for vellyst

Når våren kommer, og blomstene favner oss

Fra dal til bakketopp.

Og overalt synger barna i drøm og poesi.

VANDRE

Jag har vandret omkring i Norge,

Og observert form og farge

I et endeløst landskap.

Her går rådyr og elg, husdyr og villrein.

Bekkene klukker og ler.

Jeg er fascinert over skaperverket

Og undrer meg som et barn.

Jeg er midt oppi alt dette som oser av liv

Og skjønnhet. Mitt paradis på jord

Kan jeg favne hver dag.

Det er mitt privilegium å være født
I lyset av en evig kjærlighet.

Korn i ord-Ill.

HELE TIDEN 2013-29 Del 7 *Sigve Lauvaas

Ill. Peer Leergaard

HELE TIDEN

Hele tiden møter vi trengsel.

Våre naboer spotter vårt flagg.

Hele tiden må vi flykte fra ondskapen,

Låse oss inne i oss selv.

Radio og fjernsyn roper død,

Men vi lever, og har en fremtid.

Det står skrevet at vi må lide for navnet.

Men vi er utvalgt av Gud.

Hele tiden hører vi bulder og brak.

De skyter og dreper i blinde.

Vi har et løfte: En gang å komme hjem,

Og velsigne alle de andre.

MALERIET

Jeg løfter maleriet,

Og finner krefter i farge og form.

Skaperen byr fram lyset,

Og stjernene svever i rommet.

Jeg føler meg opphøyet, og elsket.

Snart flør dagslyset, og maleriet gir kraft.

Våren roper liv og vokster i naturen,

Og får et ansikt som stråler.

Jeg ser blå fjell og blå himmel.

Min sjel åpner vinduer og dører

Til musikken og Gud.

ORDENE

Ordene knytter seg sammen

Som tråder på en vev.

Solen favner om alle

Og gir livet en ny dag.

Ordene blomstrer i våre liv

Når solen får slippe til.

Jeg samler ordene til et dikt

Om skapelsen, vei og tid.

HELE TIDEN 29-13 Del 6 *Sigve Lauvaas

Tel Aviv Ill.

6. Del

DET LYSNER

Det lysner, og hunden slikker mine hender.

Fuglenes seiler over hagen min.

Fjellet slår sprekker, og vannet renner ut.

Guds røst er hos menneskene.

Ordene taler i alle språk.

Overalt hører jeg pust av engler.

Det lysner i verden hver gang et barn blir født.

Så blir jorden stille.

Det lysner i øst, og solen kryper frem.

Døren er åpen for barn og barnebarn, og venner.

De er en gave til slekten,

Som synger om livets blomstrende tre

Stjernene er sangens øyner.

Det svinger i skogen, og i fjellet.

Jeg hører din stemme over alt.

Du er min dypeste kjærlighet, den ene,

Som lytter når jeg roper til deg.

REISE

Hva ble det av jorden, viss ingen oppdaget

Denne frodige melonen.

Hva ble det av du og jeg?

Fra et marked i Afrika ser jeg et bål.

De reiser langt for å finne hverandre.

Nå synger de på Zwahili.

Jeg reiser fra kirke til kirke, og møter søsken.

De er ikke så ulike,

Og alle har hvite vinger.

Jorden flytter seg, og vi flytter med.

Vi klarer ikke å være alene.

Bare i din kjærlighet er vi mennesker.

Vi reiser hele tiden – i lengsel.

I mine øyne er du en kilde til levende vann.

Å TRO

Hva tror du jeg tenker om kjærlighet?

Hva mener du i din innerste hjertekrok

Om å eie en bibel.

Alle har en tro. Alle som lever tenker

At det kommer en dag etter denne.

Når jeg møter et blikk, opplever jeg

Lengselen til noe mer.

Trompeten skal spille i rommet.

Jeg føler musikk som en lykksalig hånd

Som favner meg helt.

Oppslukt av varmen, kan vi vokse,

Og være flittige kvinner og menn.

Å tro på en evig seier, bærer oss

Hele veien hjem.

HVEM ER DU?

Stillheten vokser, og jeg erindrer barndommen

Som en stille verden

Med margarinesker og poteter, kylling og kyr.

Små kalver, som nesten ikke kan gå,

Tegner et bilde av tiden.

Hvem har nøkkelen til livet?

Hvem er du som strever, og nesten ikke kan gå?

Varmen trykker, og menneskene biter som hunder.

Noen gråter, og det er kveld på jord.

Stillheten i korridorene forteller. Regntiden er over,

Og menneskene må klare seg selv.

Noen kneler, andre går på åkeren og høster.

Og hvem er du? 

Dine øyner leter etter kjærlighet.

Du ville så gjerne erobre verden med storm.

Dine hender er rene. Men du fikk ikke frem et ord.

Hvem er du?


LIVET

Opp, lille venn.

Du kan ikke bare legge deg på bakken

Og la tiden gå.

Forsøk å bli født på ny. Lev om igjen.

Om alt var som før,

Ville verden vært annerledes.

Alle må ta et valg hver dag.

Mange ganger til dagen står vi på valg.

Alle er i samme båt, og blir forvandlet

Gjennom livets skole.

Tiden forandrer oss til nøkler -

Som åpner og lukker dører og postkort.

Vi kjenner lukt av trykksverte,

Og ser etter lys.

Livet er å velge. En fot frem, - venstre, høyre.

Eller skal vi gå i takt med de andre?

Vår indre stemme må åpne seg.

Vi må være synlige.

MAUR OG MENNESKER

Mauren kryper til sin tue.

Menneskene kryper til sitt kors.

Enten må vi leve, - eller så dør vi.

Brød og vann holder oss i live.

Mauren krysser vår vei,

Og kryper på min legg, og opp ryggsøylen.

Den gjemmer seg i håret,

Men gir seg til kjenne som en grådig maur.

Menneskene forteller visdom,

Og glemmer mauren.

Den er elsket og hatet over hele verden,

Men holder orden - som en soldat.

BLOMSTER

Jeg leter etter syngende blader,

Og blomster som er synlige for engler.

Jeg leter etter bølger av åker og eng,

Og spor etter barndommen.

Når hvitveis og blåveis blomstrer,

Er himmelen klar som krystall.

Jeg ser blinkende stjerner og blomster

Over alt der jeg vandrer mot kveld.

Jeg leter etter gamle hus og hager

Fra en tid som er svunnet hen.

Jeg leter etter en himmelstige

Som mor viste meg i barndommen.

Når klokkene tikker mot elleve,

Og solen går ned bak åsen,

Da hviler fuglene etter dagens strev,

Og blomstene lukker sitt øye.

KIRKETÅRN

Tårnet i Gertruds kirke

Slipper inn lys til klokker og prest.

Den lutherske gudstjeneste er gjennomvevd

Av blåfarget aura fra vinduet

Som vender mot den katolske del.

Her treffer jeg en med tunge skritt

En regnfull dag i mai.

Jeg kjenner din hånd som en hellig bror.

Du ofrer alt med kirkemusikk fra et kirketårn

Som gave til byens barn.

Når tårnet lyser, er kirken varm,

Og fattige kan komme og be.

Her skjenker en engel deg brød og vann

Velkommen som du den er.

Kirketårnet skal lyse for alle.

VED BORDET

Mens jeg sitter ved bordet

Kommer en flyvertinne til oss.

Fingrene hennes er hvite

Med naturlige negler.

Hun puster, og ber oss å spise.

Neste avgang er klokken tre.

Hun vil ikke berøre oss, for smitte.

Ingen ønsker vel å dø?

Ved bordet sitter en neger,

Fra et land i Afrika.

Han har hvite tenner, og uniform

Med fem stjerner.

Mens jeg sitter ved bordet

Merker jeg hvor liten jeg er.

En dame hiver med nakken sin

Og vil ha meg med.

Det er farlig å sitte ved bordet.

Språket er en utfordring.

Menneskene vil vise sitt hjerte.

Og jeg har hvite vinger.

HØST

Se skogen. En høststjerne.

Landskapet maler seg over alle grenser.

Solen smiler i en glorie av hvitt engleslør.

Jeg bærer en ryggsekk.

Solen kysser blomster, skog og fjell.

Høstens mysterium sprer gode dufter

Til alle som møter opp.

Når tåken forsvinner er det en ny dag

Med Skrik og Madonna.

Høsten har alt. Og du er min venn

Som kommer igjen, og igjen. 

 Høst i Gamvik. Ill.

HELE TIDEN 29-13 Del 5 *Sigve Lauvaas

Landskap Ill.

Del 5.

FRA BEGYNNELSEN

Fra begynnelsen kom du til meg.

Gjennom åpne vindu flommer lyset.

Mine øyner er vendt mot deg.

Du er en engel i det himmelblå rommet

Som søker menneskene med kjærlighet.

Fra begynnelsen åpnet jeg mitt hjerte

Og tok imot alt som du gav.

Jeg ser ingen forskjell på det som kommer

Og det som engang var.

Du er et evig lys i hagen min.

Hvem drikker av kilden som du skjenker?

Kan blomsten leve uten vann?

Når fuglen flyr og alt er øde,

Er det tid til oppbrudd for en gammel mann.

Da søker jeg i stillhet dette lyset

Som farger landskapet, og gir oss vinger,

Så vi kan fly igjen.

Jeg søker varme fra varme kilder

Og gir deg hjertet og hånden min.

STILLHET

Stillheten roper i sorg. Jorden tørker,

Og skogen visner bort.

Fuglene synger ikke mer.

Tistler og tornebusker stritter imot

Og forteller om hunger og skrik.

Stillheten roper imot oss,

Og blomstene på himmelen gråter som barn

I en vanskelig tid.

Jeg spør ikke etter kjærlighet.

Vi må bare erfare at vi bor i en ørken.

Stillheten favner alle når tiden er moden.

Da vil vi se klart hva som tjener til liv.

De døde ben i dalen vil stå opp,

Og følge oss til De levendes land.

Der har vi en ny tid i vente.

ORDENE

Ordene skremmer meg ikke.

De kommer som hvite segl i luften

Og forteller om oppdagelser og ulykker.

Jeg har ingen talerstol, men bøyer meg i støvet

For ordenes makt. De omkranser oss.

Fra begynnelsen er ordene liv som skaper

Og forvandler menneskene.

Med radio og TV flommer ordene ut.

Ordene setter seg på våre lepper,

Og vi må gi oss til kjenne.

Ordene tar bolig i oss, og bærer oss gjennom alt.

BERØRING

Jeg berører aksene. Kornet gulner mot høst.

Sol og regn har satt sitt preg på åkeren.

Jeg takker Gud for alle gaver som du gir,

Og velsigner maten.

Årets brød er komt i hus, og vi kan se fremover.

Kanskje blir det nok mat til vinteren.

Når høststormene presser mot vinduet,

Kan vi male en ny kornåker.

Det er kjærligheten som gjør blind.

Jeg berører aksene som hellig brød fra Gud.

Jorden skjenker maten, så vi kan leve.

Røttene forteller om evig liv. 

STILLE

Også jeg skal være stille

Og lytte når graset gror.

Jeg skal vokse i stillhet og tenke

På livets dans, og far og mor.

Kanskje er jeg en stille elv, en bekk

Som sildrer gjennom landskapet?

Kanskje er jeg et hvetekorn

Som skal bli brød for mange folk?

Jeg tenker lydløst i dette rommet,

Og hører pust av sommervind.

Jeg ser en svalepar bygger rede,

Et barnerom for fremtiden.

Jeg vil lytte etter stemmer,

Høre fisken vake på fjorden.

Stille vandrer jeg med lys på veien,

Og natten kommer med tordenbrak

Stillehavets bølger bruser

Og forteller om dypets hemmelighet.

Jeg er stille for å sove.

Jeg er født til kjærlighet.

KORN

Kornet berører oss.

I skumringen går jeg i åkeren

Og speider etter det usynlige.

Lyset åpenbarer kornet,

Som fyller våre tomme kar

Med kraft og visdom.

Stjernene skinner i åkeren,

Og forteller om folket i Gosen
Som søkte et fedreland.

Å BÆRE

Jeg bærer sommeren i mitt bryst:

Epletrær i blomstring.

Jeg favner vårens grønne jord,

Og skriver dikt.

Livet føles som en dans.

Jeg baker brød og rydder opp.

Og barnet krabber rundt i ring.

Bak vindusflaten er en fugl.

Jeg bærer ordene som lys,

Og plukker bær ved middagstid.

Jeg koker ertesuppe til en mann,

Og gleder meg til neste år.

Jeg bærer på et lite barn.

Det kommer frem i stjernedrakt.

Jeg ønsker lykke til med alt.

I februar er kurven full.

Jeg bærer på et tvillingpar.

Det beste her som Gud har skapt.

To barn i favnen, og en mann,

Som blomstrer litt i heimen vår.

SNART

Snart kommer stormhavet

Innover en værhard kyst.

Fuglen våkner fra drømmen

Og bøyer sitt hode i kne.

Som en mørk skygge er elven.

I natten buldrer et lyn.

Og bonden sin avling, skatten,

Får aldri se dagens lys.

Snart kommer solen bak fjellet.

Og skyene seiler sin sjø.

Og soløyet varmer vårt ansikt.

Og fuglene synger fred.

MORSMÅLET

Morsmålet er som et brusende hav.

Men om natten sover de fleste,

Og stillhetens innsjøer lader sin kropp

Til en sang på leppene mine.

Bokstaver blir ord vi kan glede oss ved.

I kokketårnet kimer en salme.

På eng og mark, over høye fjell

Bruser luften av en sterk melodi.

Det er morsmålet mitt jeg hører.

Duften av brød, av sommer og sol,

Varmer mitt hjerte - til latter og smil.

Jeg favner livet, og alt som er skapt,

Og kraften fra ordene dine.

HØYT

Fra høyden kan vi se stien,

Og målet vi har.

Huset glitrer i solen.

Bak stabburet ligger en grav.

Minner popper i høyden.

Jeg ser byen som en skygge i vest.

Når bølgene bryter skjæret,

Da biter fisken best.

Men ingen kan ro en båt i storm.

Høyt må huset bygges.

På klippekysten vandrer troens folk.

De første skal bli de siste.

BLOMSTRING

Vi skal streife omkring.

Fra høyden kan vi se hvor langt vi har gått.

I blomstringstiden er jorden varm.

Rettferdigheten skal seire.

Bær og honning er helgemat.

Vi samles, og synger glade vers i dag,

Om slekten som plantet og sådde vår jord

Med frø fra Paradishagen.

Kornet bølger. Og bondens hus er et minnesmerke

Om maten vi spiser, om graset som gror

Og livet, slekt etter slekt – i blomstring.

REGN

Regn uten stans.

Føtter i vann - til langt oppå knærne.

Det regner fra mørke skyer,

Og jorden er som et hav,

Store innsjøer som fjellene speiler seg i,

Roper til høy og lav, at det er høst.

Regnet pøser ned. Og gater blir til elver.

Elvene omringer oss,

Og vi må lære å svømme.

Vi kjenner at føttene synker.

Det seiler hus i elven. Og barna gråter.

Nå er det snart som i Noas tid.

Folk begynner å tenke.

Regn uten stans i fjorten dager,

Og vi må flytte høyere opp.

Elven er stri som en foss,

Og strømmen er gått. Vi må fyre med ved.
Vi må kjøpe tid for å leve. 


VIND

Vinden har stilnet.

Den myndige stormen har mistet sitt tak.

Lauvet legger seg fint på stien.

Jeg vet det er høst når kornet er kommet i hus.

Flere dager med vind setter spor i dalen.

Fjellet er avblåst, uten trær.

Vinden er vakker tidlig på våren.

Om sommeren berører den oss med ømhet

Som kjærtegn fra en god venn.

Vinden blåser støv og blader,

Og feier gulvet rent.

Byen lyser opp når den er badet i regn

Og tørket av sol.

Nå har vinden stilner,

Og lykkelige hender går til ro.

Brød og vann er løfter til menneskene, livet.

Men en gang skal alt smuldre bort,

Og kisten skal løftes ut.

ORDENE

Ordene står over mine ord,

Og lyset står over mitt lys.

Jeg er bare en skygge av det virkelige livet.

Ordenes fedreland er sangen.

Og barnet lærer å synge fra fødselen.

Ordene favner barnet.

Og hele jorden nynner i et veldig kor,

Rundt sin akse.

Ordene skaper, og sier navnet.

Jeg er i ordene, og fødes på ny hver dag.

I bønnen lærer vi ordet som taler i vårt hjerte. 

Ordene lyser gjennom oss til evig tid. 

MORGEN

Dagen kommer med sitt moregnlys

Og henter verden frem for mine øyner.

Vinduer og dører står på gap.

Jeg slipper kjærligheten inn.

Livet mitt er rikt av lys fra dine øyner.

Hver morgen er en åpen dør for livet.

Jeg er en kyst for dette hav

Som Gud har skapt – fra begynnelsen.

Og lysets kraft gir alle håp.

Jeg drikker melken av din hånd.

Og brødet er en landevei.

Du gir meg alt.

JORD

Jeg vil ikke falle til jorden,

Vil ikke høre deg til.

Når ventetiden er over,

Hører jeg sangen din.

Jeg vil ikke falle blant klunger.

Ordet ditt gir meg håp.

Jeg roper i nød til min Herre,

Som helbreder de verkbrudne sår.

Jeg vil være en blomst i din hage

Som lyser ved dag og natt.
Jeg vil ikke falle til jorden.

Jeg er jo en dyrebar skatt.

REDD

Jeg er redd for å gå i mørke.
Jeg er redd for innsjøer og ville dyr.

Når jeg hører en fugl i hagen

Så tenker jeg på Gud.

Jeg sørger over plommetrærne

Som i høst ble hugget ned.

Jeg sitter på den mosegrodde steinen

Og håper på fred.

Jeg er redd når krigen raser.

Hvorfor drepe? Hvorfor gjør de det?

Når alle lever som engler,

Da trenger vi ikke Gud.

BARN

Hvordan skal de leve, uten oss?

Fuglene kommer om kvelden

Og slukker sin tørst.

Barnet må gå den lange vei,

Og bli som en av oss en dag.

De kan jo ikke være alene i vår tid.

Kanskje kommer natten snart,

Og solen går i havet som en ildkule.

Barnet sover, og blomstene legger seg

Som en gammel dame.

Lydløst forteller vegger og tak,

Og jeg hører en vuggesang.

Flere barn er som grønt gras.

Fremtidens gave er i oss.

Vi kan se spor i slektstreet,

Og røttene er dype som havet.

Lydløst hvisker greiene om en ny tid.

HELE TIDEN 29-13 Del 4 *Sigve Lauvaas

R.Larsen-Foto

Del 4.

VANDRING

Jeg hadde vandret siden daggry, og la meg for å hvile.

Jeg sprengte alle grenser i en drøm.

Jeg vandret over havet, og hadde vinger på min side,

Og jeg fløy som en albatross, og moret meg.

Gjennom søvnen var jeg vandrer. 
Jeg observerte vinterfjellet.

Og jeg fløy med store vinger 
Gjennom natt og dag.

Først en vårnatt var jeg fremme, 
Og strekte meg or søvnen.

Det er langt til verdens ende, 
Men jeg var nok der i drømmen.

Hele tiden må jeg vandre. 
Livet er en vei mot døden.

Mine øyner ser. Jeg lytter. 
Og det suser gjennom luften.

Kvelden kommer, høsten tærer. - 
Jeg er ferdig snart med alt.

Jeg skal fly fra denne verden, 
i den skjønne himmelfart.

JULETRE

Lille tre i dalen.

Du skal bli mitt juletre.

Du er liten, men jeg synger.

Så du vokser vel på det?

Hvem fant deg i grønne skogen?

Hvem har båret treet hjem?

Her i stuen er du vakker,

Som en brud med ring av gull.

Glitterstas og lenker, hjerter over alt.

Hele tiden skal vi løfte

Barnet som er født i dag.

Lille tre fra perleporten lyser opp

I nattens mørke rom. - Øyner glitrer.

Det er jul over hele kloden,

Der menneskene er så rike.

Vi løfter våre hender i bønn til Gud,

At ingen må sulte, og ingen må gråte

Når himmel og jord feirer jul.

DELE

Vi tenker å dele alt likt mellom oss.

Vi deler brødet og vinen,

Og håper å møtes igjen – for å mimre.

Vi deler seng og skjorte, og tenker det er livet.

Å dele er en gjerning vi kan måle oss med.

En som deler mye og en som deler lite,

Er begge rike. Så lenge vi har noe å dele

Kan verden bli et bedre sted.

STEIN

En som hogger i stein, bekjemper tiden.

Hele tiden skal vi knuse fjell, og være venner.

Vi skal favne tiden, og utfordre glemselen.

Vi skal leve og forstå språket.

Stein har sitt eget språk. - Fjellet slites av regn

Og blir skallet gjennom tusen år.

Stein fryser og utfordrer oss hver dag.

Ras langs fjellpartiet i nord vekker oss.

Steinen taler.

VERDEN

Regnet trommer på taket, og verden våkner.

Sommeren blir kald, og fossen stuper.

Elvene flommer over mark og eng,

Og hus blir til båter.

Høstvinden blir til storm, og kornet råtner.

Verden beveger seg bort, bak en vegg.

Vi snakker om tusenårskrise.

Og mange mennesker er enda ikke født.

Vi venter på bedre tider,

Men kan ikke sove når havet brøler.

Vi må se og lytte etter tegn i tiden,

Og leve så lenge vi kan.

REISE

Hvor er brillene? Hvor er jeg nå?

Vi reiser inn i tiden.

Og sammen er vi et hjul som går og går.

Der er mange milepæler på en reise.

Vi møter havet, fjellet, byen med de høye tårn.

En dag er alt blitt borte.

Det er tiden som gjør oss til snille lam.

Vi bare lever med og fryder oss, som de andre.

Hvor er huset, støvlene og bilen?

Hvor er trikken som nettopp gikk forbi.

Jeg glemmer alt, og ruster bort.

Og snart så klippes snoren av, og jeg er innenfor.

BY

Hemmeligheten med en by

Er at den viser igjen.

Byene er fremtidens paradis for noen.

De slipper å måke snø, og har ingen søppelvogn.

De gjemmer seg bak en hemmelig adresse.

Det er ikke trygt å leve.

Alle skjuler seg i mengden

Og kan fortelle fra barndommen.

Byen kan ikke skjule sitt ansikt.

Når noen banker på, må alle dører åpnes.

Handelen må gå sin gang.

Byen er fremtiden.

Men ingen vet når solen snur,

Og vi får stjerneras. - Viss fjellet åpner magen sin

For ild og brann, da kan vi ikke leve mer.

Vi er fanget i et garn.

Men friheten er utenfor, der elg og rådyr bor.

Jeg søker opp til fjellene, og favner alt som gror.

HVER DAG

Hver dag er en ny fødsel.

Hver dag har nok med seg selv.

Men ånden må fornyes hver dag,

Og gir oss kjærlighet.

Hvem kan be om en fløytetone,

Når Beethoven spiller.

Livet må leves i åpent landskap

I full bevissthet over tiden.

Langt fremme kan vi se kronen.

Vi er greinene innpodet i treet.

Vi holder oss til søylene

Som gjør oss sterke hver dag.

TUNG

Tung av det evige livet, tung av ord,

Av alder og smerte.

Helbredelsens kraft lyser i meg.

Lengselen bærer min kropp.

Jeg er fri til å ro over havet,

Der solen bøyer seg –

Som en konge for sitt folk.   

Barnets undring vekker den voksne.

Og mirakelbrønnen åpner seg

For alle som tror.

I dag kan alle gå til møteteltet.

Lengselens furer preger oss i nåde.

Og bønnens frukt er evig liv.

Tung av lengsel etter lys bak alle gitter.

Tung av syner om en ny tid

Lever jeg i undring, som barnet,

Og venter på opptur, og nye krefter

- Som holder meg våken.

Da vil jeg leve med jubel, og velsigne Israel,

Etter en lang ørkenvandring.

TIDEN

Tiden larmer. Muren slår sprekker.

Jorden er kald.

Jeg kan ikke glemme himmelen

Som går i lilla og rødt hver kveld.

Jeg har skrevet navnet i boken

Mens alle gjessene dro forbi.

Det er tid for oppbrudd.

Mine ord er skyer i en vind.

Jeg hvisker liv i arven, og tenker

Hva ville Jesus gjort?

RUNDT

Jeg kan tusle rundt her i dalen,

Og gå litt høyere til utsiktsplassen.

Jeg kan fyre i ovnen og lese.

Rundt meg er ørn og ulv.

En gripp røver de små

I Tabernakelsvingen.

Rundt meg er vollgraver og mur

Fra krigens dager.

Jeg er omringet av en festning

Høyere enn hus.

Mine bokstaver er svarte som graven,

Men jeg lever, og våker over deg

Som ingen ville ha.

STILLE

Stille skal vi gå her i fra. Stille sovner vi

Som en død fugl med vinger, ferdige til å fly.

Stille blafrer lyset i tårnet, og forteller om fred.

Alt er stille når solen går ned.

Selv fuglene tier.

Men mitt hjerte vil synge en sang

Om den evige stillhet i ordet,

Som svøper oss hele tiden.

NATT

Nattstillheten har jeg kjent på.

Noen er prisgitt denne stillheten til det blir dag

Og solen bryter igjennom.

Jeg fester øynene på havet, og ser et lys.

En båt roper i mørket, et menneskebarn

Frykter for sitt liv.

En høg stjerne i natthimmelen lyser

Inn i granskogen, inn i stua - og en gammel gitar.

Jeg stryker fela i nattens mørke,

Og får hundebjeff til svar.

Ingen får unnslippe natten. Hvert menneske

Må igjennom denne tunnelen for å vokse

Som en urviser i tidens malstrøm,

Til vi er mette av dager.

Og ingen får unnslippe vinteren.

Men livet skal komme tilbake.

ØYE

Øv ditt øye. Ditt hjerte føler

Når villdyret kommer.

Ditt øye er lydighetens tempelvokter.

Du er underlagt lysets kraft

Som gir deg evnen å se.

Åpenbaring og syner kommer frem

I vår tale og sang, i alt vi deler.

Kjærlighetens øye omkranser oss

Så lenge vi går lydighetens vei,

Så lenge vi har denne drift til å se

Lyset gjennom alt i livet.

Mitt øye er en klode som åpner og lukker.

Selv i nattens mørke kan jeg se retningen,

Og kjenne at jeg er til

Med den høyeste sansing, med varme hender
Som overgår all min forstand.
Det er en gåte at jeg kan se Gud.