Og forteller om folket i
Gosen
Som søkte et fedreland.
Å BÆRE
Jeg bærer sommeren i mitt
bryst:
Epletrær i blomstring.
Jeg favner vårens grønne
jord,
Og skriver dikt.
Livet føles som en dans.
Jeg baker brød og rydder opp.
Og barnet krabber rundt i
ring.
Bak vindusflaten er en fugl.
Jeg bærer ordene som lys,
Og plukker bær ved middagstid.
Jeg koker ertesuppe til en
mann,
Og gleder meg til neste år.
Jeg bærer på et lite barn.
Det kommer frem i
stjernedrakt.
Jeg ønsker lykke til med alt.
I februar er kurven full.
Jeg bærer på et tvillingpar.
Det beste her som Gud har
skapt.
To barn i favnen, og en mann,
Som blomstrer litt i heimen
vår.
SNART
Snart kommer stormhavet
Innover en værhard kyst.
Fuglen våkner fra drømmen
Og bøyer sitt hode i kne.
Som en mørk skygge er elven.
I natten buldrer et lyn.
Og bonden sin avling, skatten,
Får aldri se dagens lys.
Snart kommer solen bak
fjellet.
Og skyene seiler sin sjø.
Og soløyet varmer vårt ansikt.
Og fuglene synger fred.
MORSMÅLET
Morsmålet er som et brusende
hav.
Men om natten sover de
fleste,
Og stillhetens innsjøer lader
sin kropp
Til en sang på leppene mine.
Bokstaver blir ord vi kan
glede oss ved.
I kokketårnet kimer en salme.
På eng og mark, over høye
fjell
Bruser luften av en sterk
melodi.
Det er morsmålet mitt jeg
hører.
Duften av brød, av sommer og
sol,
Varmer mitt hjerte - til
latter og smil.
Jeg favner livet, og alt som
er skapt,
Og kraften fra ordene dine.
HØYT
Fra høyden kan vi se stien,
Og målet vi har.
Huset glitrer i solen.
Bak stabburet ligger en grav.
Minner popper i høyden.
Jeg ser byen som en skygge i
vest.
Når bølgene bryter skjæret,
Da biter fisken best.
Men ingen kan ro en båt i
storm.
Høyt må huset bygges.
På klippekysten vandrer
troens folk.
De første skal bli de siste.
BLOMSTRING
Vi skal streife omkring.
Fra høyden kan vi se hvor
langt vi har gått.
I blomstringstiden er jorden
varm.
Rettferdigheten skal seire.
Bær og honning er helgemat.
Vi samles, og synger glade
vers i dag,
Om slekten som plantet og
sådde vår jord
Med frø fra Paradishagen.
Kornet bølger. Og bondens hus
er et minnesmerke
Om maten vi spiser, om graset
som gror
Og livet, slekt etter slekt –
i blomstring.
REGN
Regn uten stans.
Føtter i vann - til langt
oppå knærne.
Det regner fra mørke skyer,
Og jorden er som et hav,
Store innsjøer som fjellene
speiler seg i,
Roper til høy og lav, at det
er høst.
Regnet pøser ned. Og gater
blir til elver.
Elvene omringer oss,
Og vi må lære å svømme.
Vi kjenner at føttene synker.
Det seiler hus i elven. Og
barna gråter.
Nå er det snart som i Noas
tid.
Folk begynner å tenke.
Regn uten stans i fjorten
dager,
Og vi må flytte høyere opp.
Elven er stri som en foss,
Og strømmen er gått. Vi må
fyre med ved.
Vi må kjøpe tid for å leve.
VIND
Vinden har stilnet.
Den myndige stormen har
mistet sitt tak.
Lauvet legger seg fint på
stien.
Jeg vet det er høst når kornet
er kommet i hus.
Flere dager med vind setter
spor i dalen.
Fjellet er avblåst, uten
trær.
Vinden er vakker tidlig på
våren.
Om sommeren berører den oss
med ømhet
Som kjærtegn fra en god venn.
Vinden blåser støv og blader,
Og feier gulvet rent.
Byen lyser opp når den er
badet i regn
Og tørket av sol.
Nå har vinden stilner,
Og lykkelige hender går til
ro.
Brød og vann er løfter til
menneskene, livet.
Men en gang skal alt smuldre
bort,
Og kisten skal løftes ut.
ORDENE
Ordene står over mine ord,
Og lyset står over mitt lys.
Jeg er bare en skygge av det
virkelige livet.
Ordenes fedreland er sangen.
Og barnet lærer å synge fra
fødselen.
Ordene favner barnet.
Og hele jorden nynner i et
veldig kor,
Rundt sin akse.
Ordene skaper, og sier
navnet.
Jeg er i ordene, og fødes på
ny hver dag.
I bønnen lærer vi ordet som
taler i vårt hjerte.
Ordene lyser gjennom oss til
evig tid.
MORGEN
Dagen kommer med sitt
moregnlys
Og henter verden frem for
mine øyner.
Vinduer og dører står på gap.
Jeg slipper kjærligheten inn.
Livet mitt er rikt av lys fra
dine øyner.
Hver morgen er en åpen dør
for livet.
Jeg er en kyst for dette hav
Som Gud har skapt – fra
begynnelsen.
Og lysets kraft gir alle håp.
Jeg drikker melken av din
hånd.
Og brødet er en landevei.
Du gir meg alt.
JORD
Jeg vil ikke falle til jorden,
Vil ikke høre deg til.
Når ventetiden er over,
Hører jeg sangen din.
Jeg vil ikke falle blant
klunger.
Ordet ditt gir meg håp.
Jeg roper i nød til min
Herre,
Som helbreder de verkbrudne
sår.
Jeg vil være en blomst i din
hage
Som lyser ved dag og natt.
Jeg vil ikke falle til jorden.
Jeg er jo en dyrebar skatt.
REDD
Jeg er redd for å gå i mørke.
Jeg er redd for innsjøer og ville dyr.
Når jeg hører en fugl i hagen
Så tenker jeg på Gud.
Jeg sørger over plommetrærne
Som i høst ble hugget ned.
Jeg sitter på den mosegrodde
steinen
Og håper på fred.
Jeg er redd når krigen raser.
Hvorfor drepe? Hvorfor gjør
de det?
Når alle lever som engler,
Da trenger vi ikke Gud.
BARN
Hvordan skal de leve, uten
oss?
Fuglene kommer om kvelden
Og slukker sin tørst.
Barnet må gå den lange vei,
Og bli som en av oss en dag.
De kan jo ikke være alene i
vår tid.
Kanskje kommer natten snart,
Og solen går i havet som en
ildkule.
Barnet sover, og blomstene
legger seg
Som en gammel dame.
Lydløst forteller vegger og
tak,
Og jeg hører en vuggesang.
Flere barn er som grønt gras.
Fremtidens gave er i oss.
Vi kan se spor i slektstreet,
Og røttene er dype som havet.
Lydløst hvisker greiene om en
ny tid.
No comments:
Post a Comment