Wednesday, 17 October 2018

HELE TIDEN 29-13 Del 5 *Sigve Lauvaas


Landskap Ill.


Del 5.

FRA BEGYNNELSEN

Fra begynnelsen kom du til meg.
Gjennom åpne vindu flommer lyset.
Mine øyner er vendt mot deg.
Du er en engel i det himmelblå rommet
Som søker menneskene med kjærlighet.

Fra begynnelsen åpnet jeg mitt hjerte
Og tok imot alt som du gav.
Jeg ser ingen forskjell på det som kommer
Og det som engang var.
Du er et evig lys i hagen min.

Hvem drikker av kilden som du skjenker?
Kan blomsten leve uten vann?
Når fuglen flyr og alt er øde,
Er det tid til oppbrudd for en gammel mann.

Da søker jeg i stillhet dette lyset
Som farger landskapet, og gir oss vinger,
Så vi kan fly igjen.
Jeg søker varme fra varme kilder
Og gir deg hjertet og hånden min.


STILLHET

Stillheten roper i sorg. Jorden tørker,
Og skogen visner bort.
Fuglene synger ikke mer.
Tistler og tornebusker stritter imot
Og forteller om hunger og skrik.

Stillheten roper imot oss,
Og blomstene på himmelen gråter som barn
I en vanskelig tid.
Jeg spør ikke etter kjærlighet.
Vi må bare erfare at vi bor i en ørken.

Stillheten favner alle når tiden er moden.
Da vil vi se klart hva som tjener til liv.
De døde ben i dalen vil stå opp,
Og følge oss til De levendes land.
Der har vi en ny tid i vente.


ORDENE

Ordene skremmer meg ikke.
De kommer som hvite segl i luften
Og forteller om oppdagelser og ulykker.

Jeg har ingen talerstol, men bøyer meg i støvet
For ordenes makt. De omkranser oss.
Fra begynnelsen er ordene liv som skaper
Og forvandler menneskene.

Med radio og TV flommer ordene ut.
Ordene setter seg på våre lepper,
Og vi må gi oss til kjenne.
Ordene tar bolig i oss, og bærer oss gjennom alt.


BERØRING

Jeg berører aksene. Kornet gulner mot høst.
Sol og regn har satt sitt preg på åkeren.
Jeg takker Gud for alle gaver som du gir,
Og velsigner maten.

Årets brød er komt i hus, og vi kan se fremover.
Kanskje blir det nok mat til vinteren.
Når høststormene presser mot vinduet,
Kan vi male en ny kornåker.

Det er kjærligheten som gjør blind.
Jeg berører aksene som hellig brød fra Gud.
Jorden skjenker maten, så vi kan leve.
Røttene forteller om evig liv. 



STILLE

Også jeg skal være stille
Og lytte når graset gror.
Jeg skal vokse i stillhet og tenke
På livets dans, og far og mor.

Kanskje er jeg en stille elv, en bekk
Som sildrer gjennom landskapet?
Kanskje er jeg et hvetekorn
Som skal bli brød for mange folk?

Jeg tenker lydløst i dette rommet,
Og hører pust av sommervind.
Jeg ser en svalepar bygger rede,
Et barnerom for fremtiden.

Jeg vil lytte etter stemmer,
Høre fisken vake på fjorden.
Stille vandrer jeg med lys på veien,
Og natten kommer med tordenbrak

Stillehavets bølger bruser
Og forteller om dypets hemmelighet.
Jeg er stille for å sove.
Jeg er født til kjærlighet.


KORN

Kornet berører oss.
I skumringen går jeg i åkeren
Og speider etter det usynlige.

Lyset åpenbarer kornet,
Som fyller våre tomme kar
Med kraft og visdom.

Stjernene skinner i åkeren,
Og forteller om folket i Gosen
Som søkte et fedreland.



Å BÆRE

Jeg bærer sommeren i mitt bryst:
Epletrær i blomstring.
Jeg favner vårens grønne jord,
Og skriver dikt.

Livet føles som en dans.
Jeg baker brød og rydder opp.
Og barnet krabber rundt i ring.
Bak vindusflaten er en fugl.

Jeg bærer ordene som lys,
Og plukker bær ved middagstid.
Jeg koker ertesuppe til en mann,
Og gleder meg til neste år.

Jeg bærer på et lite barn.
Det kommer frem i stjernedrakt.
Jeg ønsker lykke til med alt.
I februar er kurven full.

Jeg bærer på et tvillingpar.
Det beste her som Gud har skapt.
To barn i favnen, og en mann,
Som blomstrer litt i heimen vår.


SNART

Snart kommer stormhavet
Innover en værhard kyst.
Fuglen våkner fra drømmen
Og bøyer sitt hode i kne.

Som en mørk skygge er elven.
I natten buldrer et lyn.
Og bonden sin avling, skatten,
Får aldri se dagens lys.

Snart kommer solen bak fjellet.
Og skyene seiler sin sjø.
Og soløyet varmer vårt ansikt.
Og fuglene synger fred.


MORSMÅLET

Morsmålet er som et brusende hav.
Men om natten sover de fleste,
Og stillhetens innsjøer lader sin kropp
Til en sang på leppene mine.

Bokstaver blir ord vi kan glede oss ved.
I kokketårnet kimer en salme.
På eng og mark, over høye fjell
Bruser luften av en sterk melodi.
Det er morsmålet mitt jeg hører.

Duften av brød, av sommer og sol,
Varmer mitt hjerte - til latter og smil.
Jeg favner livet, og alt som er skapt,
Og kraften fra ordene dine.


HØYT

Fra høyden kan vi se stien,
Og målet vi har.
Huset glitrer i solen.
Bak stabburet ligger en grav.

Minner popper i høyden.
Jeg ser byen som en skygge i vest.
Når bølgene bryter skjæret,
Da biter fisken best.

Men ingen kan ro en båt i storm.
Høyt må huset bygges.
På klippekysten vandrer troens folk.
De første skal bli de siste.


BLOMSTRING

Vi skal streife omkring.
Fra høyden kan vi se hvor langt vi har gått.

I blomstringstiden er jorden varm.
Rettferdigheten skal seire.
Bær og honning er helgemat.

Vi samles, og synger glade vers i dag,
Om slekten som plantet og sådde vår jord
Med frø fra Paradishagen.

Kornet bølger. Og bondens hus er et minnesmerke
Om maten vi spiser, om graset som gror
Og livet, slekt etter slekt – i blomstring.


REGN

Regn uten stans.
Føtter i vann - til langt oppå knærne.
Det regner fra mørke skyer,
Og jorden er som et hav,

Store innsjøer som fjellene speiler seg i,
Roper til høy og lav, at det er høst.
Regnet pøser ned. Og gater blir til elver.
Elvene omringer oss,
Og vi må lære å svømme.

Vi kjenner at føttene synker.
Det seiler hus i elven. Og barna gråter.
Nå er det snart som i Noas tid.
Folk begynner å tenke.

Regn uten stans i fjorten dager,
Og vi må flytte høyere opp.
Elven er stri som en foss,
Og strømmen er gått. Vi må fyre med ved.
Vi må kjøpe tid for å leve. 


VIND

Vinden har stilnet.
Den myndige stormen har mistet sitt tak.
Lauvet legger seg fint på stien.
Jeg vet det er høst når kornet er kommet i hus.

Flere dager med vind setter spor i dalen.
Fjellet er avblåst, uten trær.
Vinden er vakker tidlig på våren.
Om sommeren berører den oss med ømhet
Som kjærtegn fra en god venn.

Vinden blåser støv og blader,
Og feier gulvet rent.
Byen lyser opp når den er badet i regn
Og tørket av sol.

Nå har vinden stilner,
Og lykkelige hender går til ro.
Brød og vann er løfter til menneskene, livet.
Men en gang skal alt smuldre bort,
Og kisten skal løftes ut.


ORDENE

Ordene står over mine ord,
Og lyset står over mitt lys.
Jeg er bare en skygge av det virkelige livet.

Ordenes fedreland er sangen.
Og barnet lærer å synge fra fødselen.
Ordene favner barnet.
Og hele jorden nynner i et veldig kor,
Rundt sin akse.

Ordene skaper, og sier navnet.
Jeg er i ordene, og fødes på ny hver dag.
I bønnen lærer vi ordet som taler i vårt hjerte. 
Ordene lyser gjennom oss til evig tid. 


MORGEN

Dagen kommer med sitt moregnlys
Og henter verden frem for mine øyner.

Vinduer og dører står på gap.
Jeg slipper kjærligheten inn.
Livet mitt er rikt av lys fra dine øyner.

Hver morgen er en åpen dør for livet.
Jeg er en kyst for dette hav
Som Gud har skapt – fra begynnelsen.

Og lysets kraft gir alle håp.
Jeg drikker melken av din hånd.
Og brødet er en landevei.
Du gir meg alt.


JORD

Jeg vil ikke falle til jorden,
Vil ikke høre deg til.
Når ventetiden er over,
Hører jeg sangen din.

Jeg vil ikke falle blant klunger.
Ordet ditt gir meg håp.
Jeg roper i nød til min Herre,
Som helbreder de verkbrudne sår.

Jeg vil være en blomst i din hage
Som lyser ved dag og natt.
Jeg vil ikke falle til jorden.
Jeg er jo en dyrebar skatt.


REDD

Jeg er redd for å gå i mørke.
Jeg er redd for innsjøer og ville dyr.
Når jeg hører en fugl i hagen
Så tenker jeg på Gud.

Jeg sørger over plommetrærne
Som i høst ble hugget ned.
Jeg sitter på den mosegrodde steinen
Og håper på fred.

Jeg er redd når krigen raser.
Hvorfor drepe? Hvorfor gjør de det?
Når alle lever som engler,
Da trenger vi ikke Gud.


BARN

Hvordan skal de leve, uten oss?
Fuglene kommer om kvelden
Og slukker sin tørst.

Barnet må gå den lange vei,
Og bli som en av oss en dag.
De kan jo ikke være alene i vår tid.

Kanskje kommer natten snart,
Og solen går i havet som en ildkule.
Barnet sover, og blomstene legger seg
Som en gammel dame.
Lydløst forteller vegger og tak,
Og jeg hører en vuggesang.

Flere barn er som grønt gras.
Fremtidens gave er i oss.
Vi kan se spor i slektstreet,
Og røttene er dype som havet.
Lydløst hvisker greiene om en ny tid.




No comments:

Post a Comment