HELE TIDEN 29-13 Del 1 *Sigve Lauvaas

Madagaskar ill.

HELE TIDEN

POESI 29-2013

Sigve Lauvaas

Nobel Forlag

R.Larsen ill. - Solnedgang 

1.DEL

HELE TIDEN

Hele tiden er vi sammen

For å bære, for å løfte.

Hele verden har vi sammen.

Hele tiden er vi her

Med vår vilje og vår kraft.

Tiden tærer fjell og dal,

Og menneskene svinner hen.

Tiden fyller våre kar.

Alt vi eier har sin pris.

Tiden snakker når vi snakker,

Tar oss med fra dag til dag.

Tiden har vi som et løfte.

Livets lov er hjerteslag.

Barnet lever i oss enda.

La oss bruke tiden vel.

Hele tiden må vi favne

Kjærlighetens offerlam.

STJERNER

Stjerneklar himmel,

Et utilgjengelig språk.

Bare engler kan lese.

Jeg skriver i hånden, jeg ber om lys.

Vær nådig, min Herre, så jeg kan se.

Gi meg frimodighet til å tale.

Gi meg en himmel så jeg kan male

Engler og barn som danser med stjerner.

Gi meg et språk jeg kan lese, Gud.

TID OG BRØD

Jeg holder av tiden. Holder du av meg?

Tiden er ingen tyv, men en venn.

Jeg har en venn som heter Tiden.

Og jeg kan se lys i øynene.

Det er godheten som lyser.

Ansiktet lyser når jeg tenker på min venn.

Holder du av meg, kjære?

Brød og vann har jeg i overflod.

Og du er gjest i mitt hus.

Aldri skal det mangle brød så lenge jeg lever.

Tiden favner jeg. Og tiden favner alle.

Himmelen er blå, og gir oss lærdom.

Visdommen leser vi or stjernene.

I det skapte ser vi Gud.


BARN

Vokser ut av klærne,

Skoene må byttes,

Sengen må bli større.

Vokser ut av oss selv

Og får innsikt i en ny verden

Som åpner sine porter.

Barn vokser hele tiden

Og blir til konger og generaler.

De vokser med ansiktet vendt mot stjerner

Og sovner på grønt gress.

Vokser som fuglen

Og lærer å fly.

De slår om seg med vingene

Og erobrer verden.

De taler med livets stemme,

Med håp om fred på jord.

FUGL

Fuglen stanser i flukten

Og slår seg ned på en grein.

Her er trygt til så lenge.

Fuglen stoler på stammen.

I sin iver etter å favne luft

Gir den seg til kjenne

Som en god nabo og venn.

Fuglen kommer om våren,

Og bygger sitt eget hjem.

Den stoler på tiden.

Fuglen holder seg fast i tiden

Og ser ned på oss -

Som krabber på gulvet.

Fuglen elsker å se på oss

Som ikke kan fly.

SNØ

Det snødde en morgen,

Og huset ble nedgravd i snø.

Det dreier seg om årstid.

Men en vakker dag renner snøen,

Og elven tar en ny vei.

Over enga pløyer vannmassene

Som gjemmer seg i havet

Før eller senere.

Snøen smelter hjerter

Som bygger sommerhytter på fjell.

Her kan den glade vandrer komme

Og skrive  i minneboken.

DET SNØR

Det snør allerede, og det er september.

Hagemøblene står ute.

Naboen har flyttet til kirkegården,

Og jeg fyrer i ovnen.

Det snør hele tiden mens jeg sover,

Og ingen kjenner seg igjen.

Veien er sperret med bom, over alt.

Snøen legger seg lag på lag

Og trærne knekker sammen.

Trafikken er flyttet, men jeg bor her

Med kraften fra ordet som lever

Og smelter is og snø.

Snart ser jeg fossen som stryker forbi

Før den reiser i havet.

I mitt hus er mange trapper

Og utsikt til snøkledde fjell.

Selv er jeg en talerstol.

I begynnelsen skapte Gud lyset,

Og jorden ble en blomsterhage.

DET SOM SKJER

Jeg bygger mitt liv

Av det som skjer.

Hele livet er en fortelling.

Vi kan lese om vinter og vår,

Sommer og høst i menneskelivet.

Det bølger som en åker.

Og alle har et arr etter fødselen,

Som hver dag speiler seg.

Jeg bygger på andre sine liv,

Og er fascinert over alle søsken,

Og sangstemmen til små barn

Som vokser inn i en familie

Forkledd som prinser og prinsesser.

Jeg bygger mitt liv på turer i ødemarken

Med Abraham, Isak og Jakob

Og hører stemmer fra katakombene.

Noen synger lovprisning, salmer.

De bærer sine barn til Gud.

VI LEVER

Vi lever i et kupert terreng,

Og små byer med asymmetrisk arkitektur.

Vi har det vi trenger av mat og klær.

Kjærligheten er kostbar, men furuskogen vokser

Og gir material til stadig nye hus.

Vi lever ved sjøen og ser bølgene hver dag.

Sjøens rygg er som naturen mot vest.

Landeveien slynger mot fjellet,

Der klosterruinene lyser.

Vi lever av turisme og sjøen

Og føler oss hjemme her.

Flukten over havet for hundre år siden

Er ikke noe vi tenker på ofte.

Alle strever med sitt, og drikker sin kaffekopp.

Jeg har utsikt til alt, og tenker på Gud. 

GI

Jeg gir så jeg blir rik

Av velsignelse.

Jeg gir bort skjorten og alt

Så jeg er fri til å leve.

Jeg må komme meg bort fra

Det uendelige jaget,

Og trekke frisk luft igjen.

Jeg vil seile min sjø til de kristne

Som lever i skjul.

Jeg vil gi til en bror eller søster

Som ingenting har.

Jeg vil gi av mitt brød til de fattige

I Abrahams hus,

Og lære å elske min neste.

Jeg vil åpne min dør for fremmede.

Og noen er gjester i mitt hus.

Kanskje kommer en engel i dag.

SKOG

Øksa er ved rota,

Språket er som himmelen.

Jeg dikter stjerner og måne.

Livet er som en vei,

Skogen er som blomster en tidlig vår.

Det skinner i tretoppene

Og fuglene synger.

Hånden er rein, og vil favne alt.

Jeg går til bønnehuset med mine plager.

Solen går ned bak åsen.

Jeg leser ”En glad gutt” og ”Den fjerde nattevakt”.

Jeg er ikke døv og blind. Jeg føler menneskene

Er som en uendelig skog på grensen til hav og fjell.

R.Larsen ill. - Solnedgang.